Skrevet av
I åtti år har mennesker i Innlandet sett lys, objekter og bevegelser på himmelen som de ikke har kunnet forklare. Forfatter Tor Idar Larsen har samlet historiene deres i en bok om UFO-fenomenet, vitnene som bar opplevelsene med seg, og samfunnets langvarige motvilje mot å undersøke det ukjente på egne premisser.
Denne boken begynner ikke med Roswell eller Hessdalen. Den begynner heller ikke ved Area 51 eller med kornete filmopptak, bortføringshistorier eller en amerikansk varsler foran en kongresskomité. Den begynner med noe så nært som en mørk desembermorgen i Søndre Land. Tre barn er på vei til Fryal skole like før jul i 1980 da et intenst rødt lys plutselig omkranser dem ute på et jorde. Lyset beveger seg rundt barna. Det er så kraftig at de kjenner varme gjennom klærne.
Nesten samtidig blir lignende lys sett andre steder i distriktet. Ved Skrukli. På Gjøvik. Over Breiskallen. Henry Nielsen er ute og strør en glatt vei da en stor, lysende sirkel senker seg mot ham og fyller vintermorgenen med det han senere beskriver som vårvarme. Lyset er sterkt avgrenset. Han hører ingen motor, ingen dur og ingen suselyd.
Mer enn fire tiår senere sitter forfatter Tor Idar Larsen hjemme på Raufoss med historien foran seg. Det er her han har valgt å åpne den nye boka si, Fenomenet – UFO-er over Innlandet. Han åpner med barn på skolevei, en glatt bygdevei og vitner som fortalte lokalavisen hva de hadde opplevd.
– Det er noe med nærheten i disse historiene. Dette er ikke fjerne myter. Det er vanlige mennesker som bare lever sine liv. De er på vei til skolen, på jobb, ute med bilen eller hjemme i stua. Så skjer det noe som ikke passer inn.
Den omfattende boken følger UFO-fenomenet gjennom åtte tiår. Tyngdepunktet og historiene ligger i Innlandet (med noen unntak), men de lokale observasjonene settes inn i en større internasjonal historie: fra spøkelsesrakettene etter andre verdenskrig til flygende tallerkener, dokumenter fra den kalde krigen, militære radarobservasjoner og de senere årenes høringer i den amerikanske Kongressen.
For Larsen ligger mye av bokas idé i forbindelsen mellom det nære, lokale og det store. Perspektiv. Innlandet fremstår i materialet som et område med mange observasjoner over lang tid, gjort av barn og voksne, yrkesaktive og pensjonister, gjerne i helt hverdagslige situasjoner. Han ønsker å gi disse fortellingene en kulturell og historisk plass, samtidig som han undersøker likhetene med rapporter fra andre deler av verden.
– Jeg prøver å tegne en rød tråd. Ikke fordi alle hendelsene nødvendigvis har samme forklaring, men fordi det finnes mønstre som fortjener å bli sett samlet.

EN NØKTERN MANN MED ET KREVENDE TEMA
Det ligger en spenning i prosjektet. Larsen beskriver seg selv som en person med beina på jorda. Han arbeider i offentlig sektor, er opptatt av samfunn, historie, dokumentasjon og institusjoner. Han har gjennom flere år skrevet bøker om norsk flyhistorie og andre verdenskrig. Han har ingen stor interesse av åndelige budskap, alternative sannheter eller kosmiske forklaringsmodeller som av enkelte tas for gitt. Bastante konklusjoner gjør ham skeptisk, også når de kommer fra mennesker som hevder å vite hva fenomenet er.
– Når noen mener at de har forstått alt, blir jeg mistenksom. Det gjelder dem som sier at hele temaet er tull, og dem som mener de kjenner den endelige sannheten.
I boka bruker han begrepene UFO, UAP og «fenomenet». Det siste foretrekker han ofte fordi det ikke later som om spørsmålet allerede er besvart. Boka forsøker heller ikke å bevise at romvesener besøker jorda, selv om den kan skape indisier. Larsen understreker at mange observasjoner han har oppsummert trolig har ordinære forklaringer, selv om selve vitnebeskrivelsene kan føles helt utrolige. Han har heller ikke skrevet en teknisk håndbok der hvert lys på himmelen etterforskes ned til minste detalj. Det er ikke meningen. Prosjektet handler like mye om å bevare fortellingene og undersøke materialet uten å avvise det på forhånd.
– Jeg vil ta på alvor at mennesker har opplevd noe de ikke forsto, uten at jeg må fortelle dem eller leseren nøyaktig hva det var. Vi er ofte altfor bastante med dette temaet.
I boken skriver han at han ikke ønsker å opptre som en fullverdig teknisk etterforsker. Målet er å formidle befolkningens historier, særlig fra landsdelen han selv tilhører, og gi plass til erfaringer som ofte er blitt møtt med latterliggjøring. Han er ingen feltforsker. Han er skribent. Resultatet er en bok som både dokumenterer merkelige hendelser og forsøker å hente frem en forsømt del av lokalhistorien.
FLYHISTORIKEREN
For å forstå hvorfor Tor Idar Larsen bruker flere år på gamle avisutklipp, militære dokumenter og vitneforklaringer, må man se på det han skrev før denne boka. Han har utgitt en rekke bøker om norsk luftkrigshistorie. Blant titlene finnes Gladiator, Viking Spitfire, Dager i april, Into the Swarm, Myggstikkerne, Mosquito Attack!, Spitfire Glory og En helvetes ålreit krig. Dette er bøker om fly, men menneskene har alltid stått sentralt. Unge menn i cockpiter. Familiene som ventet hjemme. Krigserfaringene som ble liggende i brev, arkiver og fotografier.
Larsen har vært opptatt av å finne enkeltskjebnene bak de store historiske linjene. Den samme arbeidsmetoden følger ham inn i Fenomenet. Mennesker. Dokumentasjon. Fortellinger. Samtidig undersøker han hva hendelsen gjorde med den som opplevde den. Hvorfor fortalte vitnet det videre? Hvorfor holdt noen fast ved historien resten av livet? Hvorfor valgte andre å tie i flere tiår? På dette området møtes flyhistorikeren, biografen og den skjønnlitterære forfatteren.
– Flyhistorien har lært meg at det ofte er de små detaljene som gjør en fortelling troverdig og levende. Et klokkeslett, været, en retning eller en setning i et brev kan åpne en hel historie.
Han peker på hendelsen ved Mjøsa sommeren 1946. Flere vitner ved Feiring så to langstrakte gjenstander komme inn i stor fart, lavt over landskapet, før de tilsynelatende traff vannet. Luftforsvaret vurderte saken. To erfarne norske krigsflygere, Nils Jørstad og Jon Ryg, ser ut til å ha kommet til ulike konklusjoner. Den ene mente beskrivelsene kunne ligne tekniske prosjektiler. Den andre mente vitnene hadde sett fugler. For Larsens del er dette en perfekt kobling mellom to interessefelt, der to av hans jagerflyhelter fra andre verdenskrig nærmest geleider ham inn i temaet fra interessen rundt flyhistorie.
GUTTEN PÅ BIBLIOTEKET
Interessen begynte lenge før boka. I skoleåret 1998–1999 gikk Larsen på Raufoss videregående. Han oppholdt seg ofte på biblioteket. En dag kom han over et studentmagasin med en forside som stilte et spørsmål omtrent slik: Hvorfor forskes det seriøst på UFO-er når det bare er svada? Han husker fremdeles irritasjonen. Det var ikke avvisningen av romvesener som provoserte ham. Det var måten selve spørsmålet ble avvist før undersøkelsen hadde begynt.
– Jeg opplevde det som intellektuelt dovent. Ukjent var allerede gjort til det samme som usant.
I boka beskriver han reaksjonen som en protest mot en autoritær form for skepsis. For en ung mann som oppsøkte biblioteket for å lese, lære og forstå, virket overskriften som en lukking av rommet for spørsmål. En skuffelse over hans jevnaldrende. Nysgjerrigheten var aldri begrenset til UFO-er. Larsen har lenge hatt en trang til å se enkelthendelser som deler av større mønstre. Det gjelder krigshistorie, slektsforskning, samfunn og biografier. Han trekkes mot arkiver, glemte vitner og historier som ligger spredt i ulike kilder. UFO-fenomenet ble et nærmest grenseløst historisk puslespill.
BARNAS HISTORIER
Flere av de sterkeste kapitlene i boka handler om barn. Ved Fryal og Skrukli i 1980. På jordene ved Hoffsvangen skole i januar 1981. Ved Ariel School i Zimbabwe i 1994. Barn er sårbare vitner. De kan påvirkes, misforstå eller bruke andre ord enn voksne. Samtidig kan et stort antall uavhengige beskrivelser være vanskelig å overse, særlig når opplevelsen blir sittende i minnet gjennom et helt liv.
Larsen har selv vært i kontakt med et vitne fra hendelsene på Østre Toten. Mer enn 40 år etterpå var opplevelsen fortsatt tydelig. Hun tenkte fremdeles på kraften og identiteten i det hun hadde sett. Kontakten gjør avstanden mellom arkiv og virkelighet mindre. Avisutklippet handler da ikke lenger om en anonym UFO-observasjon. Det handler om et menneske som har båret med seg et ubesvart minne siden barndommen.
– Vi skylder vitnene en viss ydmykhet. Det betyr ikke at vi skal godta enhver forklaring. Men vi kan høre på hva de faktisk forteller, uten å behandle dem som uintelligente og hva som verre er. Det er det jeg mener med at mange fortjener en unnskyldning.
Larsen mener eldre lokalaviser har en særlig verdi. Før internett og sosiale medier var avisen ofte den eneste offentlige kanalen for slike opplevelser. Vitner sto frem med navn, bosted og gjerne bilde. Journalister oppsøkte observasjonsstedene og snakket med flere involverte. Materialet er ujevnt, men det er også en form for folkelig samtidshistorie.
Ved Fryal la barna senere til at det hadde vært et stort sotfarget hull i snøen og flere mindre merker i området. Sporene var borte da journalisten og representanter fra UFO-Norge besøkte stedet, fordi det hadde snødd i mellomtiden. Jo mer Larsen har arbeidet med hendelsene denne desembermorgenen, desto vanskeligere har han hatt for å betrakte dem som en tilfeldig samling lysobservasjoner.
En mulig ildkule eller meteor ble sett tidligere på morgenen. Larsen mener likevel at den ikke uten videre forklarer de senere hendelsene omkring klokken 08.25. På flere steder ble mennesker omsluttet av sterkt avgrensede røde lysfelt. De beskrev fysisk varme mot kroppen. Lysene virket lokale og målrettede, og de forsvant brått. I bokas avsluttende drøfting åpner han derfor for en hypotese som går lenger enn den rent dokumenterende fremstillingen. Kan barna ha blitt utsatt for en form for skanning?
– Påfallende mange av dem som ble omsluttet av lyset, var skolebarn i grupper. Lysfeltene virker avgrensede, de treffer mennesker, og vitnene kjenner dem fysisk på kroppen. Jeg sier ikke at det er svaret, men det er en mulighet jeg mener vi må kunne drøfte.
Senere samme dag observerte gartner Leif Aashaug et lydløst fartøy i lav høyde over Østbyhøgda. Han beskrev vinduer, mørke former i bevegelse bak dem, tre bein under objektet og støtvis oransje varme bak. Også han kjente varme da det passerte.
Larsen spør om fartøyet kan ha vært på leting etter noe. Han åpner samtidig for en større og mer urovekkende sammenheng, og det er her han kanskje strekker seg lengst. Det som ble observert tidligere på morgenen, behøver ikke å ha vært en meteor. Det kan ha vært et teknologisk objekt som brant opp eller gikk i oppløsning i atmosfæren. Aktiviteten som fulgte, kan i så fall ha vært et søk etter rester, last eller mulige overlevende. Han nevner Varginha i Brasil som en sammenligning.
Hypotesen kan ikke bevises gjennom materialet som finnes. Larsen presenterer den heller ikke som en ferdig løsning. Han mener likevel at den kan binde sammen flere av morgenens elementer: objektet eller ildkulen som kommer inn over området, de lokale lysfeltene, den mulige skanningen av mennesker og fartøyet som senere blir sett i lav høyde.
– Det er spekulasjon. Men spekulasjon er tillatt når man er tydelig på hvor dokumentasjonen slutter og tanken begynner. Vi kan heller ikke late som om hendelsene nødvendigvis er uten forbindelse når de finner sted innenfor samme tidsrom og geografiske område.
KAMPEN OM KATEGORIEN
Et gjennomgående tema i Fenomenet er hvordan UFO-er havnet i samme kulturelle kategori som spøkelser, nisser, kanalisering og regelrett science fiction. Resultatet er latterliggjøring og stigmatisering. Larsen mener dette har gjort reell undersøkelse vanskeligere. Når et fenomen plasseres i en troskategori, blir spørsmålet gjerne formulert slik: «Tror du på UFO-er?»
For Larsen er spørsmålet feil allerede før samtalen begynner. Flygende objekter, radarspor, pilotrapporter og instrumentdata eksisterer eller eksisterer ikke. De er ikke trosartikler. Hva de representerer, er et eget og langt vanskeligere spørsmål.
Han er kritisk til populærkulturens rolle. Filmer, sensasjonsfjernsyn og karikerte romvesener har gjort temaet underholdende, men samtidig svekket skillet mellom dokumenterte hendelser og fiksjon. I boka beskriver han hvordan fenomenet ofte blir konsumert som kultur i stedet for undersøkt som et empirisk problem. Kritikken rammer også deler av UFO-miljøet.
– Fenomenet er ofte sin egen verste fiende. Det tiltrekker seg mennesker som vil tjene penger, mennesker som overdriver eller er grenseløst naive, og mennesker som ønsker eller mener å ha svar på alt.
Larsen forsøker å plassere seg mellom den automatiske avvisningen og den ukritiske overbevisningen. Han vil være åpen uten å være godtroende, og skeptisk uten å avskrive materialet før det er undersøkt. Denne posisjonen gir ingen enkel tilfredsstillelse. Den krever at spørsmål får bli stående åpne, samtidig som tilgjengelige data tas på alvor. Larsen beskriver det som det mest utfordrende emnet han har møtt, spesielt når det gjelder egen refleksjon.
BEVEGELSEN I TEMAET
Bokas siste del beveger seg nærmere vår egen tid, og avisene er ikke lenger som før. I 2017 publiserte amerikanske medier opplysninger om et hemmelig Pentagon-program som hadde undersøkt uidentifiserte luftfenomener. Militære videoer ble senere offentlig bekreftet. Piloter fortalte om objekter uten synlige vinger eller kjent fremdrift. I 2023, 2024 og 2025 ble det holdt åpne høringer i den amerikanske Kongressen. Temaet flyttet seg gradvis fra tabloid-TV og alternative miljøer til forsvarskomiteer, militære piloter og spørsmål om demokratisk kontroll.
I manuskriptet behandler han derfor UFO-saken som et problem knyttet til makt og forvaltning: Hvem eier informasjonen? Hvem fører tilsyn med graderte programmer? Hvem bestemmer hvilke data politikere og offentligheten får se? I de nyere høringene ser han et mønster der observasjonene og systemets håndtering av dem må undersøkes hver for seg. Varslere og militært personell har beskrevet fragmenterte informasjonskanaler, manglende innsyn og et stigma som fører til at piloter og forskere lar være å rapportere.
Dermed dreier deler av boka seg om institusjoner, ansvar og kunnskapskontroll når bekreftelsen av eksistensen av fenomenet ikke lenger er et spørsmål. Larsen har i utgangspunktet tillit til offentlige systemer, vitenskap og faglighet. Det gjør det mer ubehagelig når dokumentene viser at amerikanske myndigheter tidvis har undersøkt fenomenet i hemmelighet, mens offentligheten er blitt møtt med bagatellisering eller taushet. Det er heller ikke det samme som at britiske eller norske myndigheter har gjort ting noe bedre. Snarere tvert imot.
– Jeg tror ikke automatisk at alt skjules som del av én stor konspirasjon. Systemer skaper hemmelighold helt av seg selv. Informasjon blir oppsplittet, ansvar pulveriseres, og ingen har nødvendigvis oversikt over helheten.
Han mener samtidig at hemmeligholdet ikke kan forklares bort som administrativt rot alene. Når dokumenter graderes, data forsvinner, vitner møtes med sanksjoner og politikere nektes innsyn, finnes det også en vilje til kontroll. Spørsmålet er hvor høyt opp denne kontrollen går, og om demokratiske myndigheter faktisk kjenner hele omfanget av det som finnes.
DEN VANSKELIGSTE BOKA
Larsen har tidligere skrevet om krig, flygere og dramatiske historiske hendelser. Likevel omtaler han Fenomenet som det vanskeligste skrivearbeidet han har begitt seg ut på. Mengden materiale er én grunn. En annen er at stoffet krever en balanse mellom dokumentasjon og spekulasjon. Vitner kan ta feil. Enkelte hendelser har naturlige eller menneskeskapte forklaringer. Dokumenter kan mistolkes, og kilder må vurderes med den samme kritiske distansen som i annen historieskriving. Men kildekritikk innebærer ikke at man skal tvinge alle observasjoner inn i en kjent forklaring.
Larsen mener at dette er feilen mange skeptikere gjør. De går ikke inn i materialet for å undersøke hva som skjedde. De går inn for å finne en forklaring som gjør at saken kan lukkes. En meteor, en planet, et fly eller et psykologisk fenomen kan bli stående som svar selv når forklaringen bare dekker deler av vitnebeskrivelsen. It cannot be, therefore it isn’t.
– Skepsis skal skjerpe undersøkelsen. Den skal ikke brukes som et automatisk avslag.
Arbeidet har gjort ham mindre sikker på fenomenets opprinnelse, men sikrere på at fenomenet selv eksisterer. Larsen mener at diskusjonen ikke lenger burde handle om hvorvidt fenomenet finnes. Det gjør det. Spørsmålet gjelder hva det er, hvor det kommer fra, hvorfor det viser seg og hvorfor kunnskapen om det gjennom så lang tid har vært omgitt av stigma, hemmelighold og institusjonell taushet.
Bokas bilde av en teknologisk Rubicon får dermed en tydeligere betydning. Noen eller noe synes å ha oppnådd egenskaper innen luft-, sjø- og romfart som ligger utenfor det som er offentlig kjent: bevegelse uten synlig fremdrift, ekstreme hastighetsendringer, overgang mellom ulike medier og en kontroll over energi og gravitasjon som vår åpne teknologi ikke kan forklare. Larsen hevder ikke å vite hvem som står bak. Han ser ingen grunn til å velge mellom utenomjordisk intelligens, en ukjent jordisk aktør eller en virkelighet som krever andre begreper enn dem vi bruker i dag.
Han avviser samtidig tanken om at fenomenet bare er et produkt av populærkultur, massepsykologi og feilobservasjoner. Det finnes for mange sammenfallende data. For mange troverdige vitner. For mange dokumenterte reaksjoner fra militære og politiske institusjoner.
– Det er mulig å diskutere hva det er. Det er ikke lenger redelig å late som om det ikke finnes.
ET LOKALT LANDSKAP UNDER EN UKJENT HIMMEL
Raufoss er et industristed bygget omkring høyteknologi, produksjon og forsvarshistorie. Rundt tettstedet ligger skoger, åser, jorder og mørke vinterveier. Det er i slike alminnelige landskap mange av bokas vitner har møtt noe som brøt med deres forståelse av verden. Her samles også trådene i Larsens eget forfatterskap. Flyhistorien har gitt ham kunnskap om luftfart, teknologi og militære systemer. Romaninteressen har gitt ham blikket for det uavklarte, men han forsøker aldri å gjøre vitnebeskrivelsene mer dramatiske enn kildene tillater. Dramatikken finnes allerede i materialet. Om man tør å dykke ned i det.
Boka forsøker ikke å overtale leseren til en bestemt teori. Den ber leseren se på materialet uten den innlærte latterliggjøringen. Når åtti år med lokale observasjoner settes ved siden av internasjonale hendelser, militære rapporter og moderne sensordata, trer det frem en kontinuitet som han mener er umulig å overse. Mennesker har sett fenomenet. De har opplevd det på nært hold. Instrumenter har målt det. Militære systemer har forsøkt å følge det. Politiske institusjoner forsøker fortsatt å finne ut hvem som kontrollerer informasjonen.
Tor Idar Larsen har ikke skrevet den endelige forklaringen på hva som beveger seg over oss. Han har skrevet en bok om sporene det har etterlatt, menneskene som har sett det, og samfunnets langvarige forsøk på å skyve erfaringene deres ut i randsonen. Konklusjonen hans er likevel tydeligere enn da arbeidet begynte.
– Fenomenet finnes. Det måles, det observeres og det oppleves. Og det er ikke vårt.
BØKENE
Fenomenet – UFO over Innlandet (2026), BoD Bokshop
Gladiator. Finn Thorsager – fra jagerpilot til flykaptein (2009), ebok.no
Viking Spitfire: The Story of Finn Thorsager, Fonthill Media
Mosquito Attack! A Norwegian RAF Pilot at War (2015, med Finn Eriksrud), Fonthill Media
Spitfire Glory: The Wartime Flying Life of Leif Lundsten, Fonthill Media
Tekst: Torus Feltmann. Bokomtale av «Fenomenet – UFO-er over Innlandet» av Tor Idar Larsen. Illustrasjon: Tor Ivar Johannessen. Først publisert i NÆRKONTAKT nr. 3/2026.
